Linsen er ikke et publikum: Kjetils første opptak foran kamera

Kjetil leder en liten salgsavdeling og skulle begynne å sende ukentlige videohilsener til kunder. Han hadde spilt inn noen forsøk selv og var misfornøyd, men klarte ikke å si hvorfor. Innholdet var godt, stemmen var grei, og likevel virket han fraværende. Da vi så opptakene sammen under en av øvingsrundene, ble det tydelig nok: blikket hans lå hele tiden et sted under kameraet.

Han hadde stilt laptopen på bordet og så på sitt eget bilde mens han snakket. Det er en vanlig reaksjon. Vi vil gjerne se hvordan vi ser ut, så øynene søker skjermen. Resultatet for den som ser på, er en avsender som ser litt ned og litt bort, uten kontakt. Kjetil ble overrasket over hvor tydelig det var, siden det føltes helt naturlig mens han satt der.

Det første vi gjorde, var enkelt å si og vanskelig å gjøre. Kjetil skulle se på den lille linsen, ikke på ansiktet sitt. Vi limte en liten fargeprikk rett ved kameraet slik at blikket hadde noe å festes på, og vi lot ham snakke korte setninger rett inn i den prikken. De første forsøkene ble stive, og han stirret.

Da foreslo jeg at han skulle tenke på én bestemt kunde han kjente godt, og si hilsenen til akkurat den personen. Det løsnet. Blikket ble rolig, og det gikk an å se at han mente det han sa. Vi øvde også på å slippe linsen kort mellom tankene, for å se i notatene eller opp, og komme tilbake til den uten hast. Slike korte pauser virker tvert imot naturlige.

• Fest et lite merke ved siden av linsen
• Snakk til én tenkt person, ikke til kameraet som objekt
• Se bort kort når du tenker, og kom rolig tilbake

Neste punkt var bildeutsnittet. Kjetil satt langt unna, med mye tomt rom over hodet og en halv bokhylle bak seg. Ansiktet var lite, og små uttrykk forsvant. Vi flyttet kameraet nærmere og hevet det slik at linsen stod omtrent i øyehøyde. Han ble sittende med overkroppen i bildet, og hodet fikk litt luft over seg, men ikke mer enn det.

Avstanden spilte også inn på stemmen. Når han satt for langt unna, hevet han den uten å merke det, og det ga et noe påtrengende uttrykk i lydfilen. Med en armlengdes avstand ble tonen mer samtalepreget. Vi enes om et fast oppsett som han kunne gjenskape hver uke: samme stol, samme markering på bordet, samme høyde på kameraet. Da trengte han ikke tenke på teknikk hver gang.

Det vanskeligste for Kjetil var ikke teknikken, men bevisstheten. Så snart opptaksknappen var trykket, ble ansiktet hans anspent. Vi lot ham derfor ta flere korte opptak på rad, uten å slette noe underveis, og se dem først etter at han var ferdig. Poenget var å venne seg til situasjonen, ikke å lage det perfekte forsøket.

Etter fire eller fem runder skjedde det noe som er ganske typisk: det neste forsøket var bedre enn de forrige, rett og slett fordi han sluttet å vurdere seg selv underveis. Vi snakket også om at små feil er greit. Et lite stopp eller en omformulering gjør at en hilsen virker menneskelig. Kjetil bestemte seg for å beholde slike øyeblikk i stedet for å spille inn på nytt hver gang.

Mot slutten av dagen hadde Kjetil en kort sjekkliste han selv hadde skrevet med egne ord. Den handlet om tre ting: se på linsen, ha kameraet i øyehøyde, og sitt like langt unna hver gang. Han tok med seg et opptak fra første runde og et fra siste, og forskjellen var lett å se uten at noen måtte forklare den.

Vi lover ingen store resultater av slike kurs, og det gjorde vi ikke til Kjetil heller. Det vi kan si, er at han la merke til ulike ting i sine egne opptak, og at han senere fortalte at kollegene hadde kommentert at hilsenene føltes mer personlige. Det er en beskjeden gevinst, men den er reell, og den bygger på ting han kan gjøre selv.

• Linsen i øyehøyde
• Fast avstand og fast oppsett
• Flere korte opptak før du vurderer noe

Du trenger ikke et kurs for å teste dette første steget. Sett kameraet i øyehøyde, legg en liten lapp ved siden av linsen og spill inn tre setninger der du bare ser på lappen. Se på opptaket uten lyd først, og legg merke til hvor blikket ditt faktisk går.

Spør deg selv om du virker til stede, eller om du ser ut til å lese av en skjerm. Prøv så igjen, denne gangen med én kjent person i tankene. Små justeringer i avstand og utsnitt tar få minutter, og du ser ofte forskjellen med én gang. Resten er øving, og den gjør vi gjerne sammen med teamet ditt dersom du ønsker det.