Marit og hendene som aldri fikk være i fred

Marit jobber som avdelingsleder i en mellomstor bedrift i Rogaland, og hun meldte seg på kurset i gester og kroppsspråk etter å ha sett et opptak av seg selv fra et internt kvartalsmøte. Hun beskrev det selv som å se på en person som satt helt stille og likevel virket nervøs. Hendene lå under bordkanten, skuldrene stod høyt, og blikket gled bort mot en skjerm ved siden av kameraet.

Hun ville ikke bli en annen på video. Hun ville bare ikke at hendene skulle ta all oppmerksomheten hennes mens hun snakket. Det er en vanlig start, og den passer godt til hvordan vi jobber: vi begynner med det som allerede skjer i bildet, ikke med en liste over det som burde skje.

Første øvelse var enkel. Marit holdt en presentasjon på to minutter om et prosjekt hun kjente godt, mens vi spilte inn. Ingen tips på forhånd, ingen regler. Vi ville se hva kroppen gjorde når hun tenkte på innholdet og ikke på kameraet.

Vi så på opptaket sammen, først uten lyd. Det er en liten kunstgrep jeg bruker ofte, fordi det viser hva bildet alene forteller. Marit la selv merke til at hun nikket mye mens hun snakket, og at ansiktet ble helt flatt når hun lette etter neste setning. Hendene viste seg bare kort, i små rykk, og forsvant igjen.

Vi snakket om at kameraet forstørrer det som er uvant. En bevegelse som føles stor i rommet, ser ofte passe ut i bildet. Det som føles som å stå helt stille, ser derimot stivt ut. Marit hadde dermed regnet feil på begge deler, og det var en lettelse for henne å få det forklart med sitt eget opptak som grunnlag.

Vi ble enige om tre ting å jobbe med, og ikke flere. Å velge få mål er en del av metoden, for for mange rettelser på én gang gjør de fleste mer selvbevisste, ikke mindre.

• Hendene skal være i bildet fra begynnelsen, ikke dukke opp midtveis
• Hold ansiktet i live også i pausene mellom setningene
• Senk skuldrene før første ord, ikke etter

For å få hendene opp i bildet lot vi Marit først legge underarmene lett mot bordkanten, slik at hendene hvilte i en naturlig utgangsstilling like under brystet. Derfra kunne hun løfte dem når et poeng trengte det, og la dem falle tilbake etterpå. Poenget er at det finnes en hvileposisjon å vende tilbake til, så hendene ikke må gjøre noe hele tiden.

Hun øvde på å bruke gester til å vise størrelse, rekkefølge og skille mellom to alternativer. Slike gester er funksjonelle, og de er lette å få til fordi de følger innholdet. Vi tok ut alt som lignet pynt, for eksempel små hjul i luften og fingre som pekte uten grunn.

Mellom hver runde så vi bare på ti sekunder av opptaket. Kort tilbakemelding fungerer bedre enn lange analyser, fordi Marit kunne prøve igjen mens bevegelsen fortsatt satt i kroppen. Etter fire runder var utsnittet merkbart rolig, og hun sa selv at det kjentes nesten for lite, noe som for oss er et godt tegn.

Det vi brukte mest tid på etter hendene, var ansiktsuttrykket. Marit er en varm person i vanlige samtaler, men på video ble hun alvorlig og litt streng, særlig når hun konsentrerte seg. Vi øvde på å la små smil og løftede øyenbryn komme der innholdet inviterte til det, uten å trene på et fast smil, som sjelden virker ekte i opptak.

Et enkelt grep var å se på en bestemt person hun kjente da hun svarte på kameraet. Mange får et mer levende uttrykk når de snakker til noen i stedet for til en linse. Marit valgte en kollega hun ofte holdt møter med, og endringen i bildet var tydelig allerede i første forsøk.

Vi var også tydelige på grensen. Ansiktet skal ikke spille. Hvis noe føles overdrevet når hun gjør det, så ser det ofte overdrevet ut i bildet også, og da dempet vi det igjen. Målet var at hun skulle kjenne seg igjen i opptaket.

• Snakk til en bestemt person, ikke til linsen
• La uttrykket følge innholdet, ikke omvendt
• Dempe det som føles som spill

Noen uker etter kurset sendte Marit inn et nytt opptak fra et eget møte med teamet. Vi så på det sammen igjen, denne gangen med lyd. Hendene var i bildet fra første minutt, skuldrene lå lavt, og hun brukte to-tre tydelige gester for å skille mellom to løsninger hun la frem. Det var ikke perfekt, og det var heller ikke poenget.

Hun hadde selv oppdaget noe vi ikke hadde nevnt: at hun var mindre sliten etter møtet. Når kroppen ikke bruker energi på å holde seg skjult, blir det mer igjen til innholdet. Det er et beskjedent resultat, men det er et ekte et, og det er typisk for hva korte øvingsrunder faktisk gir.

Vi lovet henne ingenting på forhånd, og vi lover heller ikke andre noe. Kurset gir deg en bedre måte å se på deg selv i bilde og noen konkrete grep å øve videre på. Resten avhenger av hvor mange ganger du faktisk setter deg foran kameraet.