Hvor skal jeg se, og hvor langt unna skal jeg sitte? Svar fra kurset

Nesten hvert kurs går likt de første minuttene. Deltakerne setter seg foran kameraet, og noen sekunder senere kommer spørsmålet: Skal jeg se på linsen eller på skjermen? Det er et ærlig spørsmål, og det har et enkelt svar, men svaret forutsetter at man forstår hva kameraet faktisk ser.

Jeg heter Magnus og underviser i lyd og mikrofon, men kamerabevissthet henger tett sammen med alt vi gjør i opptak, og i øvingsrundene møter jeg de samme spørsmålene igjen og igjen. I denne teksten har jeg samlet de jeg hører oftest, med de svarene vi står for på kurset.

Svarene gjelder både innspilte presentasjoner og videomøter. Forskjellen ligger mest i hvor mye du kan forberede på forhånd. Resten handler om å gjøre noen få valg bevisst, én gang, i stedet for å tenke på dem hele tiden mens du snakker.

Når du ser på linsen, opplever den som ser opptaket at du ser på dem. Når du ser på skjermen, ser du i praksis litt ved siden av, og tilskueren merker det uten å kunne si hvorfor. Derfor anbefaler vi linsen når budskapet er det viktigste: åpningen, kjernepunktet og avslutningen.

Samtidig er det tungt å stirre inn i et lite sort hull i flere minutter, og mange blir stive av det. Et godt kompromiss er å se på linsen når du sier det du vil skal sitte igjen, og la blikket hvile et sted nær kameraet mellom setningene.

Hvis du bruker manus på skjermen, flytt tekstvinduet så nær kameraet som mulig. Da blir avviket i blikket lite, og det leses som naturlig konsentrasjon i stedet for at du ser bort.

• Linsen i åpning, kjernepunkt og avslutning
• Rolig hvileblikk nær kameraet mellom setningene
• Manus og notater så nær linsen som mulig

Utsnittet bestemmer hvor mye kroppsspråk tilskueren får med seg. Et utsnitt fra brystet og opp er et trygt utgangspunkt: ansiktet er tydelig, og hendene kan komme inn i bildet når du gestikulerer. Blir utsnittet strammere, forsvinner gestene, og du må legge mer vekt på stemmen og ansiktsuttrykket.

Mange setter seg for nær fordi det føles mer personlig. Resultatet er ofte at ansiktet fyller hele bildet og hvert lite rykk i hodet blir forstørret. Litt mer luft rundt deg gir et roligere bilde.

Plasser øynene omtrent en tredjedel ned fra toppen av bildet. Da får du passe med luft over hodet, og du ser ut som en som sitter i rommet, ikke som en som er presset inn i en ramme.

En armlengde fra kameraet er en grei tommelfingerregel for bordoppsett. Sitter du nærmere, vrir kameraet ansiktet litt, og nesen kan bli fremtredende. Sitter du lenger unna, mister du kontakten, og du må løfte stemmen mer for å få med mikrofonen.

Avstanden henger også sammen med lyden. Når vi øver, flytter vi ofte kameraet først og mikrofonen etterpå, og så justerer vi begge til de passer sammen. Det er lettere å rette opp ett problem om gangen enn å lete etter feilen i et helt oppsett.

Kameraet bør stå i øyehøyde eller litt over. Står det lavere, for eksempel en bærbar PC på et lavt bord, ser tilskueren opp i nesen din, og blikket virker nedlatende uten at du mener det.

• Omtrent en armlengde til kameraet
• Kameraet i øyehøyde eller litt over
• Juster bilde og lyd hver for seg

Det er det vanligste du hører etter første opptak. De fleste er vant til å snakke til mennesker som reagerer, nikker og smiler tilbake. Kameraet gjør ingenting, og da forsvinner det vi ubevisst bruker som støtte. Følelsen av å virke stiv er derfor forventet, og den sier lite om hvordan du faktisk fremstår.

Det som hjelper, er å snakke til en bestemt person. Tenk på en kollega som du kjenner godt, og forklar innholdet til vedkommende, som om hen satt rett bak linsen. Tonen blir varmere, og ansiktet følger med uten at du tvinger det.

Vi ber deltakerne se opptaket sitt i fellesskap. De første gangene er det uvant, men etter to eller tre runder snur det: du begynner å se hva som fungerer, og slutter å lete etter det som ikke gjør det.

Ta et kort prøveopptak på tretti sekunder og se det med lyden på. Sjekk at ansiktet ikke ligger i skygge, at lyset ikke kommer rett bakfra, og at bakgrunnen ikke tar oppmerksomheten. Det tar to minutter og sparer mange nye forsøk.

Bestem på forhånd hvor du skal se i åpningen og i avslutningen. Det er de to stedene tilskueren husker best, og der blikket gjør størst forskjell. Resten av presentasjonen kan du la flyte mer fritt.

Til sist: tillat deg å gjøre opptak flere ganger. Ingen av oss får det til på første forsøk, og instruktørene på kurset gjør det samme. Det er øvelsen som gjør blikket rolig, ikke et enkelt triks.

• Tretti sekunders prøveopptak med lyd
• Lys i ansiktet, rolig bakgrunn
• Avtal blikket i åpning og avslutning